Liv fikk stor oppmerksomhet da hun ankom Sola torsdag morgen. På én dags varsel måtte hun reise fra Bili, etter at opprørssoldater var på jakt etter henne, og pengene de trodde hun hadde. Nå bor Liv midlertidig på Kyllingstad hos niesen Lise Kyllingstad, men har allerede fått tildelt en leilighet i Oltedal.
    
– Jeg fikk lagt inn en søknad før Liv kom hjem, og kommunen hadde et møte 1. april hvor det ble klart at Liv fikk den ene omsorgsboligen på Oltedal bo- og aktivitetssenter. Den stod allerede ledig, og vi har fått beskjed om at Liv kan flytte inn når som helst, forteller Lise.

Reddet seg selv og landsbyen
– Nå er planen å være hjemme ett års tid. Men jeg frykter at jeg ikke holder ut, og vil ned igjen om seks-sju måneder. Det kan gjerne hende jeg drøyer reisen til vårparten, da flere andre misjonærer skal ned. Å reise sammen med dem blir billigere, forteller Liv.
   
Ordet reise er ikke en passende beskrivelse for turen hjem. På kort varsel måtte hun forlate Bili, i frykt for livet sitt.
   
– Opprørssoldatene kommer uanmeldt, rett over hodet på deg. De lar ingenting stå i veien for å plyndre, drepe og ta med seg barn ut i skogen for å gjøre dem til soldater. Det er grusomt, og jeg fikk beskjed om å komme meg hjem, sier Liv.
   
Opprørerne var nemlig klar over at broa Liv har bygget, kostet penger, og ville ta det hun hadde.
   
– På én dags varsel ble jeg fløyet ut fra Bili, og da soldatene skjønte at jeg var reist, lot de være å gå inn i Bili. Jeg har lurt på om jeg gjorde riktig i å reise, men har fått svar på det ved å lese Ordspråkene. Der står det nemlig at den som ser ulykken og gjemmer seg, er vis. Den som ikke bryr seg, må betale, forteller Liv.

– Må bli trygt
Liv er klar på at det må bli trygt i landsbyen før hun reiser tilbake.
   
– Jeg kan ikke reise til Bili med en så stor risiko for livet mitt. Myndighetene må sette inn soldater og se til at det blir trygt å oppholde seg der. Opprørerne lever i skogen, og dreper mennesker ved å slå dem i hjel som dyr. Det er nødt for å bli skikk på dette, sier hun bestemt.
   
Langt fredeligere blir det i Norge, og Oltedal.
   
– Det blir ålreit å bo i Oltedal. Det er kanskje litt avsides, og jeg kunne gjerne tenkt meg en liten hybel på Ålgård. Jeg trenger ikke store plassen, men er veldig glad for at jeg har fått meg et sted å bo, understreker Liv.
   
– Hva skal du drive med nå?
– Nå blir jeg ledig, og kommer gjerne til å møte opp i ulike foreninger eller samlinger hvis noen ønsker å høre litt om arbeidet mitt. Mange synes det er interessant å høre historier fra Kongo, og hvis noen kaller på meg, er jeg ikke så langt borte, ler hun.

Bygger skole
Liv planlegger å bygge sykepleierskole i Bili.
   
– Jeg har begynt arbeidet med å bygge en sykepleierskole. Ennå er det ikke nok penger til det, så jeg får vente på pensjonen. Det er viktig for landsbyen at jenter og kvinner har noe å gjøre og jobbe med. Mange klarer ikke eksamen etter videregående skole, og for dem er det alternativ å ta sykepleierutdanning. Da kan de være til nytte for hele landsbygda. Det er få jenter i dette yrket, for det har alltid vært guttene som skal gjøre alt, forteller Liv.
   
Tomta står allerede klar, etter at skogen er ryddet. Når Liv reiser ned igjen, vil hun fortsette arbeidet.
   
– Det er slitsomt å se den fattigdommen som rår i Kongo. Her hjemme slipper jeg å tenke så mye på det, men om nettene kommer minnene og tankene. Jeg greier ikke å være helt fri fra Bili. Det at jeg måtte rømme gjorde at jeg ikke fikk tatt skikkelig farvel med dem, og det preger meg nok litt, innrømmer Liv.

Har utrettet mye
I årene med innsats for lokalbefolkningen, tror Liv hun har lært dem noe.
   
– Mange av dem har årevis med bibelskole, og de kan bibelen bak fram. De vet forskjell på rett og urett. Det de sliter med er praktiske ting, og særlig penger. Ofte bruker de opp alle pengene de får med en gang, og jeg ber dem alltid legge noe til side. Da har de råd til betale for medisiner og arbeidskraft som er nødvendig for å drive for eksempel jordbruk, sier hun.
   
Liv har allerede en plan for hvordan fortsettelsen blir.
   
– Kanskje blir det pendling fra Gjesdal til Kongo, et par måneder om gangen. Det tror jeg er en fin måte å bli gammel på, sier Madame Liv.